UTDRAG FRA RAVNENE FLYR

åttende bok i romanserien SJAMANENS RIKE

av Dag Ove Johansen

I 1999 var Dag Ove Johansen en av de to vinnerne i Egmont Bøker Fredhøis romankonkurranse med SJAMANENS RIKE.

 

1

 

 

 

Øst for Máze, Finnmark, april 1895

 

 

Etter et par timers innsats, fikk Lasse den provisoriske sleden ferdig. Han og Marit hadde ikke snakket mye sammen under arbeidet. Begge følte seg numne etter det som hadde skjedd med Mattis.

Sammen løftet de Mattis på plass og spente ham fast med lassoen han alltid bar på seg. Det var så vidt Lasse turde hente opp de ødelagte geværet fra bakken og legge det ved siden av kameraten. Sluttstykket og andre deler av mekanismen puttet han i skinnvesken som hang over skulderen.

Marit holdt seg for øynene straks hun fikk se hvor blodig og ødelagt ansiktet på Mattis var. Geværet hadde eksplodert og bitene hadde skutt som kuler inn i den forsvarsløse jegeren.

Hvorfor hadde hun ikke advart ham på forhånd?

Hun hadde fått forvarselet i drømmen, men hadde unnlatt å si noe om det.

Det var utilgivelig.

Som å være skyldig i drap.

Hun hikstet og snudde seg unna.

- Kan du ikke legge noe over ansiktet hans? sa hun med svak stemme.

- Hva mener du?

- Jeg blir kvalm av å se ansiktet hans...

- Å, jeg skjønner, sa Lasse. - Jeg kan trekke luen hans helt ned i ansiktet.

Hun grøsset ved tanken og ventet til hun var sikker på at Lasse hadde utført det han skulle gjøre.

- Nå er det gjort, sa han.

Hun snudde seg og så den firesnutede vinterluen over ansiktet hans. Det grusomme synet hadde ikke sluppet taket og på nytt fikk hun frysninger gjennom kroppen. Kvalmen lå og lurte i magen og hun kunne kjenne at ansiktet bleknet. Det hele var så ufattelig at besvimelsen var faretruende nær.

I det samme hun skulle til å falle overende i snøen, stormet Lasse til og støttet henne opp.

- Hvordan går det, Marit? spurte han med dirrende stemme.

Hun sto lenge med lukkede øyne og svelget og svelget for å dempe kvalmen med kald luft.

- Det er så forferdelig, stammet hun. - Jeg har ikke ord...

- Men klarer du deg?

- Ja, jeg klarer meg.

Han slapp henne og holdt et vaktsomt blikk på henne i tilfelle hun skulle besvime, men hun holdt seg på beina selv om ansiktet var like hvitt som snøen.

Hvordan skal det gå med oss etter dette? tenkte Marit forvirret.

Hvordan skal vi komme oss avgårde til Stjernøy uten Mattis?

Hun tok et par prøvende skritt mot skiene og kjente at beina holdt selv om hun følte seg både kraftløs og nummen.

- Vi må komme oss tilbake, hørte hun Lasse si langt bortenfor et sted. - Det er snart skumring. Jeg vet ikke hvor lang tid det kan ta...

Hun nikket uten riktig å ha skjønt hva han sa, men spente på seg skiene og hentet opp langstaven for å gjøre seg klar.

Da hun oppfattet at Lasse var i ferd med å trekke den tunge sleden etter seg alene, sparket hun fra med beina og gled inn på siden av ham for å hjelpe til.

- Jeg klarer det alene, mente han.

- Mattis trenger oss begge, sa hun og grep tak i lassotauet med venstrehånden mens hun staket avgårde med høyre.

De gikk lenge slik ved siden av hverandre på denne måten og fulgte skisporene Lasse og Mattis hadde avsatt tidligere på dagen da de tok opp jakten på jerven. Noen steder hadde vinden skjult sporene under hard fokksnø. Over de flate vindmarkene gikk det i forholdsvist greitt å frakte Mattis på sleden, men ned bratte lier måtte Marit gå bakerst mens hun hold i en lang bjørkegrein som var festet i sleden for å bremse noe av farten slik at Lasse ikke fikk den rett i hælene.

Hun gruet seg til hver gang de nådde en åskam fordi hun da på nytt måtte bak sleden for å holde den igjen. Synet av Mattis skremte henne selv om ansiktet hans var skjult under luen. Det var som om han alt var blitt stivfrossen og minnet henne om Johannes Hopsvik den gangen faren fraktet ham ned til Bossekop.

Marit grøsset da Lasse gjorde henne oppmerksom på at de nærmet seg en utforkjøring igjen. Hun hadde gått en stund uten egentlig å se noe som helst. Skiene gled for hvert skritt, men kroppen fulgte liksom ikke med.

Hun slapp taket i lassoen, stanset og ventet til sleden hadde passert. Selv om hun helst hadde ønsket å lukke øynene, måtte hun ta tak i greinen som slepte etter sleden for å forberede seg på en ny bakke.

Mens hun ploget med skiene, klarte hun å bremse farten såpass at Lasse unngikk å bli truffet av den tunge sleden.

Slik holdt de det gående i flere timer mens det blå lyset ble mørkere og mørkere og fylte dem med tungsinn og melankoli. Heldigvis var det så sent på ettervinteren at natten lysnet for hver dag som gikk. Snart ville det evige sommerlyset holde mørkemaktene borte.

Marit klandret seg selv for ikke å ha advart Mattis tidsnok. Det ville bli en tung byrde å bære gjennom livet, i tillegg til alt annet hun slet med.

Sent på kvelden ankom de til sist siidaen, utslitte og nedtrykte, sultne og tørste, som om de hadde vært ute i flere døgn. Folk stimlet umiddelbart sammen rundt dem og kunne ikke fatte at det lå et dødt menneske på sleden og at dette mennesket var siida-isit Mattis Klemetsen, han som hadde overtatt etter at Aslak Somby reiste over til Alaska.

De som forsøkte å spørre Marit om hva som hadde skjedd, fikk ingen svar.

Hun var tørr i munnen og fant ingen ord for det hun følte.

Lasse forsøkte å forklare de andre at hun var så sliten etter turen og så opprørt over Mattis' død at hun måtte få slippe unødige spørsmål.

- Jeg er selv så utmattet at jeg nesten ikke klarer å si noe som helst, sa han og tørket svetten av pannen. - Kan vi ikke vente til i morgen?

Men i det samme han hadde sagt det han ville, forsto han at det ikke ville hjelpe det aller minste. Folket i siidaen ønsket svar med det samme.

Det var ingen annen utvei.

- Men jeg ber dere om å la Marit få slippe unna, sa han trett.