UTDRAG FRA VARGHJERTE

tiende bok i romanserien SJAMANENS RIKE

av Dag Ove Johansen

I 1999 var Dag Ove Johansen en av de to vinnerne i Egmont Bøker Fredhøis romankonkurranse med SJAMANENS RIKE.

 

1

 

 

Finnmarksvidda, øst for Máze, mars 1896

 

 

 

Panikken lå på lur i bakhodet, men Marit klarte å puste så rolig hun kunne da hun ba Johan Mathe massere den nyfødte jentungen på ryggen og lese over henne slik at hun våknet til liv.

Det må ikke få skje igjen, ba hun inni seg og øynene sto straks fulle av tårer.

Aldri mer!

Johan Mathe gjorde straks det han ble bedt om og la den vesle jentungen på magen mot Marits utspente magehud. Inger Anna passet ildstedet slik at varmen holdt seg oppe inne i lavvoen. Lasse syntes ute av stand til å gjøre noe annet enn å holde Marit krampaktig i hånden.

Men det var nok for henne.

Han hadde så gode hender.

Langsomt begynte Johan Mathe å bevege fingrene over den bleke ryggen på spedbarnet, presset forsiktig langs ryggsøylen, ribbeina, mot bekkenet, samtidig som han mumlet noen uhørlige ord, en slags lavmælt nynning som snart endte opp med en livspustjoik for den urørlige ungen.

Marit kjente en intens pirring gjennom underlivet og brystene. Det var som om joiken gjennomstrømmet henne fra topp til tå, en bølgende varme spredte seg fra ungen og inn i henne.

Hun merket forandringen og åpnet straks øynene.

- Jeg tror hun våkner, sa hun. - Jeg kjenner det på meg...

Johan Mathe ga seg ikke med joiken, den fylte hele lavvoen med en intensitet de aldri før hadde opplevd. Langsomt snudde han jentungen over på ryggen, hendene hans lukket seg om ungens hodet mens han nærmet seg med den åpne munnen sin ned mot de bleke leppene som fremdeles var lukket.

Forsiktig presset han leppene til side og ga henne livspusten tilbake i en vedvarende joik.

Det første sparket med de små føttene traff Marit nederst på magen.

Hun stønnet av lettelse.

Det var som om lavvoåpningen utvidet seg og slapp inn mengder av lys som omga dem alle.

- Gud, hun lever, utbrøt Inger Anna og slo hendene sammen i det samme.

- Takk og lov, mumlet Lasse og kysset Marit på kinnet mens hun la armene beskyttende rundt den nyfødte jentungen.

- Ja, takk for at Anna lever, hvisket hun. - Takk, Johan Mathe...

Marit hadde nesten ingen stemme igjen. Inger Anna løftet den skrikende jentungen fra Marits nakne mage og vasket henne i lunkent vann for deretter å legge henne i Marits utstrakte armer. Den første berøringen av brystvorten stilnet gråten.

Lasse så undrende på den vesle datteren de hadde fått. Det var som et mirakel.

- Anna er et fint navn, sa han stille.

- Det er slik vi skal minnes henne, sa Marit og smilte mot ham mens ungen sugde den første melken fra brystet hennes. Det var en ny og merkelig følelse, noe som førte til bølgende sammentrekninger i underlivet, noe hun aldri hadde opplevd før.

Lasse visste det var et riktig valg av Marit. Anna Buljo, som druknet så ung av år, var verdt å minnes på denne måten, gjennom deres nyfødte datter.

- Kom, Lasse, sa Johan Mathe etter å ha vasket hendene sine. - Nå skal vi gå til lavvoen min og feire fødselen. Inger Anna tar seg av Marit nå.

Lasse så spørrende på Marit, men hun nikket og smilte matt mot ham.

- Nå skal Anna sove, sa hun. – Etterpå er det min tur…

De to mennene forlot lavvoen og overlot kvinnene til seg selv. De hadde sikkert mye å snakke om uten mannfolkene tilstede.

- Gratulerer, Lasse, sa Johan Mathe og rakte Lasse neven.

- Takk, Johan Mathe, for at du reddet livene deres.

Johan Mathe nikket og skjønte hva Lasse mente.

- Det kunne ha gått galt, måtte han innrømme. - Men nå er det bare lykke. Mye større enn noen reinlykke, Lasse.

Johan Mathe visste hva han snakket om med tre barn i familien.

De to karene forlot kvinnene for å feire fødselen i Sombysiidaen med en liten dram Johan Mathe hadde spart helt fra novembermarkedet i Bossekop. Nå kunne han tømme flasken med god samvittighet fordi vintermarkedet sto for tur slik at han der kunne skaffe seg nye forsyninger.

Bare ikke handelsmann Gabrielsen ville prakke på ham en flaske av det forferdelige og illeluktende "linnementet" fra Amerika som kaltes Sloans!

Johan Mathe fant frem et par krus og skjenket i fra en slunken flaske, men det ble likevel en skikkelig støyt fordi Lasse kjente det brenne hele veien fra strupen ned i magesekken. Han hostet og kremtet og harket til Johan Mathes store fornøyelse.

- Det må kjennes skikkelig når en er blitt far, Lasse, humret han.

- Det var virkelig sterke saker, peste den nybakte faren og gned seg over munnen med håndbaken.

- Anna må feires, smilte Johan Mathe lunt. – Jo sterkere, desto bedre.

Lasse ble bydd nok en støyt og måtte bare svelge unna. Det brant verre enn noen gang, som om noen hadde tent fyr på halsen hans.